EN KORT HISTORIE OM LOGE NR. 19 TACITA

Odd Fellow Ordenen slik vi kjenner den, kommer fra USA. For ca 200 år siden ble den stiftet av grovsmeden Thomas Wildey, opprinnelig innvandret fra England. Rebekkaordenen, som først var en grad kun for Odd Fellow-brødrenes ektefeller og ugifte døtre, kom først langt inn i siste halvdel av 1800-tallet. Æren for dette tilfaller Schuyler Colfax, som ikke bare var en aktiv og interessert Odd Fellow og opptatt av kvinnens stilling i samfunnet, men også i en periode visepresident i USA. Den første norske rebekkaloge ble instituert i Oslo i 1909. Overordnet rebekkalogene stod Det Norske Rebekkaråd under ledelse av en søster Rådspresident. Rebekkarådet var underlagt Den Norske Storloge og hadde kun uttalerett og ikke stemmerett i Storlogemøtene. Full likestilling mellom Odd Fellow Loger og Rebekkaloger ble først vedtatt i 2001. Vår egen loge, nr. 19 Tacita, ble instituert i 1958, nærmere bestemt den 23. mars det året. Forarbeidet til å danne en loge hadde da foregått i drøyt 2 år. Det startet med to informasjonsmøter for Odd Fellow-brødrenes ektefeller. Disse møtene ble holdt i regi av loge Rune ved logens Storrepresentant, bror Ole Hollingsæther. Det var også en representant fra loge nr. 9 Caritas i Oslo, fru Anna Durban til stede, og det var hun som orienterte om hva Rebekkaordenen var og hva den stod for. Etter møtene var det 9 damer som skrev seg på liste for å bli medlem i en søsterforening.

Søsterforeningen SOLGLØTT ble så stiftet i oktober 1955. De 9 søstre fikk flere interesserte med seg og i løpet av det første året var antallet kommet opp i 17. Foreningens agenda var i hovedsak å forberede dannelsen av en rebekkaloge, men ellers med et innhold omtrent som i en loge: Å møtes til felles glede og hygge, rendyrke vennskapets prinsipper og de etiske verdier gjennom diktlesning og andre etiske innslag, og å bidra med tiltak til utadvendt sosialt arbeid. Det sosiale arbeid var i hovedsak hjelp til vanskeligstilte familier. Det ble innkjøpt vinterved til disse, sko til gutter i fattige familier, hjelp til å avholde konfirmasjon bl.a. Av protokollen kommer det også fram at foreningen hadde egne talentfulle medlemmer som underholdt på møtene. Fru Marie Westerheim underholdt med pianospill, og fru Westerheims unge datter, Unni (vår Unni) underholdt med spill og vakker sang! Foreningens kontingent var kr. 3,- pr. måned og det ble holdt utlodning på hvert møte til inntekt for foreningens framtidige forpliktelser. I februar 1956 kunne foreningens formann referere et brev hvor foreningens medlemmer ble invitert til å komme til Oslo for å bli tatt opp i Odd Fellow Ordenen, i loge nr. 9 Caritas, den 21. april. Loge Caritas ble dermed vår moderloge. 10 damer reiste til Oslo og lørdag 21. april ble disse tatt opp som søstre i loge Caritas. Blant de 10 var vår eks OM Olaug Aasheim, nylig fylt 96 år og som fortsatt er en av oss, snart 67 år senere. «Molle» som vi bare kaller henne, hilser så mye til alle søstrene. Helgen i Oslo bestod ikke bare av innvielse. Allerede neste dag ble de tildelt 1. trinn (som grad ble kalt den gang). Før de reiste hjem igjen, tok søstre fra loge Caritas kristiansundsdamene med seg til lunsj på Frognersæteren. Nå startet et nitid arbeide for å skaffe utstyr til den nye logen som skulle dannes. Søstrene møttes hjemme hos hverandre hvor de sydde regalier av stoff de hadde fått sendt fra Storlogen i Oslo. Logens antependier (teppene foran på embedsstolene) ble sydd av en søster i loge Caritas som var profesjonell såkalt «brodøse». Ellers holdt de utlodning og skaffet penger til det de måtte trenge av artefakter (ting). Protokollen ellers gir inntrykk av at alle møter var preget av høye idealer. Høsten 1956 kom et innspill fra loge Caritas om at nye innvielser og trinnpasseringer kunne foretas i Trondheim eller Ålesund, dette pga kortere reiseavstand og rimeligere reise. Søstrene skulle fortsatt være medlemmer i loge nr. 9 Caritas. Ålesund ble valgt og dermed startet et fantastisk godt samarbeid med loge nr. 6 St. Veronika under ledelse av dennes OM Aslaug Hagen. Søstrene i Kristiansund fikk et nært og varmt forhold til søstrene i Ålesund. Om de ikke kunne betrakte St. Veronika som sin moderloge, omtalte de etter hvert logen som sin «pleiemor». Kristiansundssøstrene foretok 3 reiser til Ålesund, som heller ikke var noen liten reise med to ferjestrekninger og to fjelloverganger. Alle reiser skjedde på helg. St. Veronika stilte opp både lørdag og søndag. For å få flest mulig 3. trinns søstre så fort som mulig, kunne det bli tildelt 2 trinn til søstrene samtidig, dvs ett på lørdag og det neste på søndag. Det norske Rebekkaråd ga såkalt «dispens» for at dette kunne gjøres. Ikke bare gjennomførte St. Veronika disse møtene og seremoniene, men de tok også vare på kristiansundsdamene sosialt, med middag på lørdagskvelden, og guidet tur i Ålesund med etterfølgende varmt måltid før søstrene reiste hjem søndag ettermiddag. Helga 8. - 9. mars 1958 kom OM Aslaug Hagen og 30 søstre fra St. Veronika til Kristiansund for å avholde de aller første rebekkamøter i Nordmørsbyens historie. Lørdag ble det holdt instruksjon og søndag ble det tildelt 2. og 3. trinn for 9 søstre. Det var embedsmenn fra Ålesund på de fleste embedsstolene, men fem stoler ble besatt av 3. trinns søstre fra rebekkaforeningen i Kristiansund. Dette ble en stor begivenhet! Loge nr. 19 Tacita ble instituert av Det Norske Rebekkaråd to uker senere. Denne gangen var embedsmenn fra moderlogen Caritas også til stede, sammen med embedsmenn og søstre fra «pleiemor», St. Veronika. Logen navn, Tacita, var ett av flere forslag til navn som søstrene hadde stemt over på forhånd. Forklaringen til navnet var at Tacita var taushetens gudinne og at det kunne passe med det løftet søstrene avga om å være tause med det de erfarte i logesalen. St. Veronikas gave til loge Tacita var en alterduk. Denne lå på vårt alter i 50 år. Duken var laget i såkalt fileringsteknikk og inneholdt symboler for våre sinnbilder. Logens første OM var Marie Westerheim. Hun hadde to perioder som OM, noe som ikke var uvanlig i logens første år. Loge Tacita har hele tiden holdt sine møter i Hauggt. 18-20. Først som leietaker, senere ble det et andelslag i samarbeid med byens øvrige loger. Selve fødselsdagen, den 23. mars, ble vanligvis feiret med en festloge m/ledsagere og saltkjøtt og kålrabistappe var det foretrukne festmåltid. Før det var vanlig at folk hadde bil og ellers foretok egne reiser, ble det arrangert bussturer for søstrene. Dette var en kombinasjon av det å bli kjent i distriktet vårt og en sosial happening hvor søstrene ble kjent med hverandre på en litt annen måte enn i logesammenheng. Turene var som regel lagt til sommerhalvåret og det var vanlig at turen inneholdt en overnatting. Disse turene var preget av godt humør og mye latter. Loge Tacita har i årenes løp blitt moderloge for 2 loger, nemlig loge Kalken på Sunndalsøra i 1987 og loge Embla i Kristiansund i 1997. Sistnevnte ble til som en konsekvens av at loge Tacita var blitt «for stor» og at det var trangt om plassen. Loge Embla er dermed tuftet på en grunnmur av Tacitasøstre, men Tacita innviet også nye søstre som hadde som formål å bli medlemmer av den nye loge Embla. Coronatiden har forandret mye, også for logelivet. Mange har funnet andre arenaer å møtes på, eller har funnet ut at logen ikke er noe for dem. Vi er i dag i ferd med å ta livet tilbake, og vi må bare være optimistiske med tanke på framtidig rekruttering til den sosiale arenaen som en rebekkaloge er. Logen er noe mer og helt annet enn en vanlig selskapsklubb. Dette er kun en kort fortelling. Historien er utdypet ytterligere i vår bok om loge Tacitas første 60 år. Jeg gratulerer embedsmenn og søstre med de 65 år som er gått! Jeg vil gjerne gi en honnør til de første søstre som la ned et utrettelig arbeid for å få til en rebekkaloge i Kristiansund, og for den uegennyttige innsats de viste i logens første år. Kristiansund, 20. mars 2023 Anne Grethe Laugtug Eks OM i loge nr. 19 Tacita og Eks DSS i Distrikt 18, Nordmøre og Romsdal.