Av Kjell-Henrik Hendrichs

På mine reiser og etter Ordensforedrag er det ikke sjelden at jeg får dette spørsmålet: «Har du et godt bilde eller en god metafor på hva det vil si å være Ordensmedlem?»

Spørsmål som dette er nyttige for da må du begynne å lete etter essensen i det å være medlem av en verdibærende Orden.

Jeg har fått presentert mange metaforer av denne typen. Jeg tror det eldste som jeg husker er at Ordenen skal være som et kompass som gjør at du hele tiden kan sjekke kursen du styrer etter. Det er et godt bilde. Livet kan jo på mange måter sammenliknes med en sjøreise hvor det ikke alltid er like lett å holde stø kurs. Denne metaforen kjenner vi igjen fra en rekke store romaner og fra de mer hjemlige sanger som f.eks «Jeg er en seiler på livets hav, på tidens mektige bølge . . . » Bruker vi en slik metafor, trenger vi alle både kart og kompass.

Og når man først snakker om havet, var det ikke uvanlig i tidligere tider å sammenlikne Odd Fellow Ordenen med et fyrtårn. Et fyrtårn har jo den egenskapet at det gir de sjøfarende et fast punkt å navigere etter i en ellers mørk og forvirrende virkelighet. Både kart, kompass og fyrtårn sier noen viktig om dette å være medlem av en verdibærende Orden.

Andre metaforer som er gode er å sammenlikne Ordenen med en skole. Logeskolen inneholder et grunnleggende semester hvor man konsentrerer seg om noen helt sentrale verdier. Det er disse vi lærer om i Innvielsen. Etter dette kommer tre spesialklasser hvor spesialemnene dreier seg om henholdsvis Vennskap, Kjærlighet og Sannhet. Det finnes knapt et menneske i denne verden som ikke har – bevisst eller ubevisst – et forhold til disse tre ordene.

Deretter følger Leirskolen som er en videreføring av grunnlaget. Her kommer det tre nye spesialemner gjennom begrepene Tro, Håp og Barmhjertighet. Også her kommer de allmenne betraktninger inn. Det finnes ikke den kultur som ikke har et element av tro eller metafysikk; ikke noen samfunn består uten en håpsdimensjon og samfunn uten barmhjertighet rammes av den danske dikteren. Grundtvigs sylskarpe ord om at «lys uten varme er helvedes kval». Vi konstaterer at skolemetaforen har så absolutt sine sterke sider når man skal komme med et bilde som beskriver hva et Ordensliv kan være.

Og jeg kunne ramse opp en rekke andre gode og mindre gode metaforer på et Ordensliv. Når vi velger slike metaforer, bør det være vel gjennomtenkt. De dårlige metaforer kan slå uheldig tilbake på oss selv.

Men for mitt egen del er jeg blitt stående med en favorittmetafor, nemlig det å være en billedhugger. Alle fødes vi som en rått tilhugget steinblokk, kantet og uferdig, men med uante muligheter. Noen sier gjerne at denne steinblokken er som en «tabula rasa» - en tom tavle. Gjennom hele livet blir vi hugget på, meislet og slipt både av oss selv og av andre.

Når du kommer inn i en Orden, får du utlevert hammer og meisel. Gjennom Innvielsen får du en grunnleggende veiledning om hvordan du skal arbeide. Og gjennom gradene i loge og leir får du videregående veiledning om hvordan du kan forme nettopp ditt eget stykke av at utilhugget materiale. Men du må hugge selv, selv om andre er med deg i prosessen. Å sitte som passiv tilskuer, endog med hammer og meisel i hånden, skaper ikke noe resultat. Du må selv være leder av prosessen skal det blir noen skulptur.

Min erfaring er at huggeprosessen som oftest foregår alene. Og i tillegg blir den mer slitsom og krevende med årene. Kanskje ser du opp gjennom årene at det kan bli en smertefull spenning mellom det du oppnår og det du ønsker å oppnå.

Et gammelt visdomsord lyder: «Den som tror han er ferdig utdannet, er ikke utdannet, men ferdig!» Noe av det samme gjelder metaforen om billedhuggeren. En skulptur – et livsverk i dannelse – blir du aldri ferdig med. Jeg låner en formulering fra et dikt av Henrik Ibsen: «Hammerslag på hammerslag inntil livets siste dag». Det er metaforens styrke at den forteller oss at vi blir aldri ferdig formet. De ideelle former ligger alltid foran oss. Derfor blir det aldri slutt på dette dannelsesprosjektet. Ny erkjennelse skaper nye forutsetninger. Og det er vel det som også gjøre det så løfterikt fordi det alltid åpner for nye muligheter.

Lykke til med ditt livs dannelse.