Christian Frederik ble født 18 september i 1786, stattholder, regent og konge av Norge 1813 - 1814 og konge av Danmark 1839 - 1848. Han var sønn av arveprins Frederik og Sophie Frederikke av Mecklenburg - Schwerin.
Han hadde arvet sin mors begavelse, fikk grundig dansk utdannelse og vokste opp til en vakker mann. Omsvermet av kvinner, men også med en begeistring for det edle og ideale som vakte alvorlige menns respekt. Noen radikalisme var det ikke i hans natur, men tidens ideer om menneskeverd, tankens frihet, følelsenes rett og folkeopplysning, virket sterkt på hans mottagelige sinn.

I hans ungdom øvet nordmennene Chr. Colbjornsen og Carsten Anker stor innflytelse på ham og vakte hans interesse for Norge. Fra 1811 ble han faktisk et samlingspunkt for nordmennenes politiske forhåpninger.

I den for Danmark - Norge så kritiske utenrikspolitiske situasjon i 1813 bte han utnevnt til stattholder og øverstkommanderende for Norge og kom til landet 21 mai s.å.
Opprinnelig så han det som sin oppgave å bevare Norge for kongehuset, men etter hvert kom Norges egne interesser til å bety mest for ham. Alt i juli l813 begynte han å drøfte muligheten av en selvstendig politikk.

Etter Napoleons nederlag ved Leipzig tok tanken om en kamp for landerts selvstendighet fastere form i hans sinn, men det foreligger ingen vitnesbyrd om at han på denne tid, alvorlig, tenkte på å la seg utrope til konge.
I januar l8l4 kom så meldingen om at Fredrik VI, ved Kiel - Freden hadde overstått Norge til den svenske konge. Under disse forhold fikk Christian Frederiks vilje og personlighet en umåtelig betydning for vårt lands politiske skjebne.

Under påvirkning av selvstendighetspartiet overveiet han å ta norsk kongetittel, men under store betenkeligheter. Avgjørende ble her det norske krav om en riksforsamling. Dette forte til riksforsamlingen på Eidsvoll og vedtagelsen av den norske grunnlov. Christian Frederik ble den 17 mai 1814 valgt til konge under navnet Christian Frederik

Nå var han imidlertid rede til å oppgi alle sine personlige krav, bare Norges frihet og selvstendighet ble bevart. Dette hensynet kom ogsd til å prege hans lunkne ledelse av krigsoperasjonene mot Sverige samme sommer, noe som kostet ham meget av den kjærlighet og beundring han hadde vunnet.

Med Konvensjonen i Moss 14 august 1814 sikret han dog nordmennene egen rådighet over forfatningen og kongevalget. Selv om dette i øyeblikket syntes som et personlig nederlag for ham, var det en stor seier for landet og folket.

Hans siste regjeringshandling var kunngjøringen av l6 august 1814, om at Stortinget skulle samles for å drøfte foreningen med Sverige. Den 10 oktober 1814 frasa han seg høytidelig Kronen og forlot Bygdøy Kongsgård samme dag.

Kronprins Karl Johan, Sveriges sterke mann og militere leder, godtok Christian Frederiks krav orn at han skulle nedlegge sin trone i folkets hender. Det vil si i Stortingets hender og ikke overgi den direke fil den Svenske konge, slik kravet var etter Kiel -freden.
Christian Frederik ville overlate til Stortinget å velge ny konge.