De første Rebekkasøstrene i Kristiansand

DE HVITE LILJER: 100 ÅR SOM LOGE 1924-2024

For hundre år siden.

De Hvite Liljer i Kristiansand

To spørsmål

Jeg er bedt om å si noen ord om hvorfor Rebekkalogen ble stiftet i begynnelsen av 1920-årene, og litt om hvem de 19 kvinnene var som stiftet logen De Hvite Liljer.

Jeg kjenner ikke logen og er ikke medlem av Odd Fellow, så i dette kåseriet vil jeg snakke som historiker.

I februar 1921 kom Stor Sire Sam Johnson til Kristiansand for å holde et foredrag om Odd Fellow Ordenen. Han avsluttet foredraget med å innby til stiftelse av en loge her i byen. Allerede samme kveld i Børsens lokaler meldte det seg 18 damer som ble opptatt i innvielsesgraden. Disse damene sammen med Gunvor Jost Due som allerede var medlem av St. Sunniva Rebekkaloge i Kristiania, dannet Kristiansand Rebekkaforening. Tre år senere, 23. mars 1924, altså for nøyaktig hundre år siden, ble så De Hvite Liljer instituert som en egen Rebekkaloge i Kristiansand.

I første del av 1900-tallet stiftet norske kvinner en mengde nye foreninger, lag og selskaper. Noen var politiske, andre var sosiale og humanitære. Rebekkalogen var bare en i en mengde. Hva var det som gjorde kvinnene mer aktive og samfunnsbevisste enn de hadde vært tidligere nettopp i disse årene? Hva hadde skjedd i Kristiansand, i Norge og i den store verden?

Den historiske bakgrunnen

Bakgrunnen er selvfølgelig en dyptliggende endring av de vestlige samfunn. Men i første omgang er det ikke nødvendig å analysere endringene særlig dypt, for bare ved å betrakte fotografier av kvinner i 1920 årene mot bilder fra 1890 årene har synlige forandringer skjedd.

Forandringene er kanskje lettest å se på kvinnenes klær. I tusen år og mer hadde kvinner gått med lange skjørt som nesten tok bakken. Armer og skuldre var dekket av tøy og tyll. Badedraktene så nesten ut som full påkledning. I 1919 kom anklene til syne, i 1927 knærne. Samtidig ble bare armer alminnelig. I 1920 årene gikk de mest radikale kvinnene i bukser. Og kokette klokkehatter, modellert tett over hodeskallens form, avløste de store bredbremmede hodeplagg. Men moten var også maskulin med neddemping av kvinnelige former i klesdrakten, damene mistet tilsynelatende brystene og ble helt flate foran, rundt kjolens utringning ble lange kjedesmykker eller kjeder av perler plassert rundt halsen, hoftene ble smale, skuldrene brede og for første gang i verdenshistorien lot vesteuropeiske kvinner sitt lange, praktfulle og kunstferdige friserte hår falle. Det feminine ble poengtert når kvinner begynte å bruke lebestift, neglelakk og annen kosmetikk akkurat som filmstjernene på Aladdin og Fønix. Den revolusjonerende nye måten å kle seg på er et uttrykk for en ny tid som forteller at samfunnet var i sterk endring.

Jeg spør igjen, hva var skjedd? Den åpenbare forklaringen på mange endringer i 1920-årene er første verdenskrig fra 1914 til 1918. Den kastet rundt på alle romantiske tanker om krig. Et helvete som ingen har opplevd utspilte seg i skyttergravene i Frankrike. Kvinner overtok menns arbeidsplasser i fabrikkene. Aldri tidligere hadde det vært så klart at det er kvinnene som holder store deler av samfunnsproduksjonen i gang. Uten kvinner vil de krigførende parters industri falle sammen. For mange ble verden skrudd opp ned.

Samtidig var befolkningsstrukturen og kjønnsfordelingen i Norge forandret på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Et visst kvinneoverskudd i befolkningen har gjennom alle år vært normalt. Grunnen til det er at dødeligheten var høyere blant gutter og menn i alle aldersgrupper. Men på begynnelsen av 1900-tallet ble kvinneoverskuddet høyere enn normalt. I 1910 var det nesten 1200 kvinner for hver 1000 mann på landsbasis, og i byene var dette overskuddet enda høyere, godt over 1300 kvinner for hver1000 menn i 1910. En ikke uvesentlig del av dette skyldes at flere menn enn kvinner utvandret til USA. Resultatet ble en tydelig nedgang i giftehyppigheten og i fødselstallene. Et annet resultat var at en økende grad av ugifte kvinner måte finne beskjeftigelse utenfor den tradisjonelle familieøkonomien. Mange kvinner fikk mer fritid og kunne bli mer selvstendige, fikk mer tid til seg selv og en øket uavhengighet av mannen, og noen tok seg yrker som lærere, lektorer og kunstnere. Men dette var i 1920-årene fremdeles i stor grad sosialt betinget.

Kvinnepolitisk skjer det mange spennende endringer i tiden like før Rebekkalogene ble stiftet. Det viktigste i vår sammenheng var at kvinner fikk stemmerett. Allerede i 1901 fikk kvinnene begrenset kommunal stemmerett og rett til å velges inn i norske kommunestyrer, og samme år ble syv kvinner valgt inn i Kristiansand bystyre. I 1913 fikk så kvinnene allmenn stemmerett på lik linje med menn til Stortingsvalg og i 1921 ble den første kvinne med fast plass valgt til Stortinget.

Parallelt med stemmeretten fikk kvinnene mulighet til å ta utdannelse, også på universitetsnivå som tidligere ikke hadde vært mulig, stadig flere tok eksamen artium. I krigsårene 1914-1918 tok 3.1% kvinner artium i Norge, det høres lite ut, men det var heller ikke flere enn 6.3% menn som tok den samme utdannelse. I slutten av 1930-årene var det nesten like mange kvinner som menn som tok eksamen artium, omkring 10%. Utdannelsen var sosialt betinget, i mindre grad kjønnsbetinget.

På alle fronter var kvinnene på fremmarsj. Også i Kristiansand. De gjorde seg gjeldende på mange felt hvor mennene tidligere var enerådende. Spesielt på politiske, sosiale og ikke minst humanitære områder ble de mer aktive. I 1897 ble Kristiansand Sanitetsforening stiftet av kvinner. Samtidig ble «Diskusjonsklubben» for kvinner etablert. I 1917 startet Kristiansand Røde Kors som blant annet åpnet sitt barselhjem på Enrum i 1922, og i 1914 ble Kristiansand og Omegn kvinneråd stiftet. Det var et fellesorgan for de mange kvinneforeninger med humanitære formål i byen.

Det er i denne nye sosiale sammenhengen hvor initiativrike kvinner fikk en ny bevissthet, bedre muligheter og mer selvstendighet, at jeg mener vi må se bakgrunnen til at de 19 kvinnene i Kristiansand stiftet Rebekkalogen «De Hvite Liljer».

Venninners venninner i det offentlige liv

Men hvem var så disse 19 kvinnene? I De Hvite Liljers historie heter det at ved innvielsen av logen hadde Gunvor Jost Due samlet noen av sine venninner og venninners venninner. Flere av disse venninnene var allerede kjent i det offentlige liv i Kristiansand. Jeg nevner først ni av de nitten:

Andrea Hoch var nok den mest betydelige. Hun var en av de første syv kvinnene som kom inn i Kristiansand bystyre i 1901 og satt senere i kommunestyret i flere år. Andrea var også en markant formann i Kristiansand Sanitetsforening da foreningen bygde Solvang Sanatorium på Klappane i 1912 og Landeskogen tuberkulosesanatorium i Bygland fra 1912 til 1917 og Tuberkulosehjemmet på Øvre Kongsgård i 1922. Hun var også sentral i flere andre politiske og humanitære foreninger i byen.

Birgitte Heggebø var med å stifte «Hjemmenes Vel» i Kristiansand i 1920 med bl.a. kurs i sy- og matkunnskaper. Birgitte var den drivende formannen i mange år til hun flyttet fra byen i 1924. Hun var veltalende og holdt flere foredrag i ulike foreninger bl.a. om Marthaforbundet i Finland. Dette forbundet la vekt på det nasjonale, landets egenart og tok utgangspunkt i kvinnenes rolle i oppdragelsen av neste generasjon og var nok forløperen for «Hjemmenes Vel» i Norge.

Aashild Abrahamsen ble første formann i Kristiansand Kvinderåd som ble stiftet 22 februar 1914. I styret satt for øvrig også Andrea Hoch og Birgitte Heggebø. Aashild var også engasjert i det politiske liv, i Diskusjonsklubben og satt i flere perioder i bystyret.

Torborg Ingemann Tønnessen ble valgt inn som varamedlem til bystyre i 1913 for Velgerforeningen der også Andrea og Aashild var fast medlem. Torborg satt dessuten i styret i Sanitetsforeningen sammen med to andre av Rebekkalosjens stiftere.

Kamilla Støylen var et sentralt medlem i Kristiansand krets av Røde Kors.

Asta Bang Hølaas var en populær kåsør og talte i mange foreninger om interessante emner. Hun holdt bl.a et foredrag i Hjemmenes Vel om Hanna Winsnes liv.

Sigrid Bang Calmeyer, som for øvrig var søster av Asta, begge var bergenserinner og hadde pikenavnet Bang, - Sigrid var sangerinne og holdt konserter i byens større lokaler. I 1921 sang hun sammen med Byorkesteret i Turnhallen arien av Samson og Dalila av den franske komponisten Saint Saëns

Gudrun Sejersted var pedagog, sanglærer og drev privat undervisning i sang, og annonserte undervisningen i byens aviser.

Gunvor Jost Due var som nevnt initiativtageren til Rebekkalogen i Kristiansand og var nok den ved siden av Andrea Hoch som var mest kjent i det offentlige. Også hun var med i styret i Sanitetsforeningen og i Kristiansand Kvinneråd. Hun var dessuten sosial bevisst og hjalp bl.a. barn fra vanskeligstilte hjem i Kristiansand i foreningen «Hjelp til Selvhjelp» som hun selv hadde stiftet. For dette fikk Gunvor Due Kongens fortjenestemedalje i 1929. Gunvor Due var dessuten kommunalt oppnevnt medlem i «Tilsynsutvalget for arbeidsløse» i Kristiansand.

Vi kunne ha nevnt flere av stifterne og gått dypere inn i deres virksomhet og verv, men nøyer oss med disse ni. Deres virke og interesse forteller om en meget aktiv gruppe kvinner som arbeidet for politisk innflytelse, for bedre helsevesen, bedre sosiale forhold, for kultur og større likhet mellom kvinner og menn. De fulgte på det lokale plan i fotsporene til de nasjonale foregangskvinnene Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Katti Anker Møller.

Venninners venninner i den familiære sfære

Vender vi oss fra den offentlige virksomhet til Rebekkastifternes familiære rom, finner vi andre sider av deres evner, ferdigheter og posisjoner.

Av de 19 stifternes familiestilling var 2 av dem ugifte, nemlig Andrea Hoch og Aashild Abrahamsen, begge var lærerinner i folkeskolen med fast lønn og økonomisk uavhengige, 3 av stifterne var enker. Det var Torborg Ingemann Tønnessen. Hun hadde overtatt sin tidligere manns forretning og ble kalt «kjøbmand» i folketellingen i 1920, Margrethe Andersen ble tidlig enke, var i 1921 husbestyrerinne hos general Diedrichson i Østre Strandgate og Asta Bang Hølaas var enke etter en tuberkuloselege og hadde god pensjon. De andre 14 blir i folketellingen kalt husmødre og de hadde alle menn i gode stillinger. Jeg skal nevne noen av dem: Gunvor Jost Due som var primus motor i stiftelsen var gift med den svenske generalkonsulen, Waldis Heggelund som var døpt Valdine, og som i alle fall i min familie ble kalt «tante Walla», var gift med byens borgermester og stortingsmann for Høyre, Kamilla Støylen  var gift med biskopen, Alfrida Haugen med en ingeniør som var bestyrer på Kristiansand mekaniske verksted, Ida Ursula Normann med en generalagent i skipsfart, Birgitte Heggebø med en lektor på Katedralskolen, Gudrun Sejersted med en tannlege, Missa Tangvald Olsen med en kolonialgrossist, Ingeborg Nilsen med malermester Nilsen i Østre Strandgate 23,  Elisabeth Tangen med en av Fædrelandsvennens eiere, Sigrid Bang Calmeyer med kommandanten for de Kristiansandske festninger og Anne Marie eller Maja Bjørnebo med en skipsreder. Alle var gift, som vi ser, med menn fra det øvre sosiale lag i byen.

Det er ikke tvil om at de var overklassekvinner, og nettopp derfor tok de den posisjonen de fikk. De var engasjerte og driftige kvinner i en ny tid som hadde gitt dem mulighet til å delta i samfunnsutviklingen, og de var selvstendige - også som eneste Odd Fellowloge i Kristiansand.  

Det var nok heller ingen tilfeldighet at møtene før krigen ble henlagt til den ærverdige, klassiske Børsbygningen med søyler i fasaden som passet godt til logens profil. Gunvor Due og hennes mann var nemlig meget gode venner av børskommisær Emil Eriksen og hans kone, Hanne. Børskommisæren har nok velvillig stilt lokalene til Gunvors disposisjon.

Ser vi på stifternes alder var bare tre under 40 år. Yngst var Alethe Wergeland Stephensen med sine 25 år og Cate Due, svigerdatter til Gunvor Due, som var 28. Eldst var Andrea Hoch med sine 64 år og Gunvor Due selv på 60 år. Hele 12 av de 19 var mellom 45 og 55 år. Det vil si at barna var så store at de var ferdig med middelskole og gymnas og var flyttet hjemmefra eller var i ferd med å gjøre det, og nesten alle hadde enten en eller to tjenestepiker til disposisjon i hjemmet. Mødrene, altså De Hvite Liljers stiftere, fikk derfor tid til personlige interesser og engasjement i den nye fritiden de hadde fått, og den benyttet de seg av. I en tid da alle gifte kvinner var bundet av hjem og barn, hadde disse kvinnene anledning til å utfolde seg i humanitært og politisk arbeid utenfor kjernefamilien.

En annen side ved stifterne som på det personlige plan kan ha hatt betydning for deltagelsen i logen var at 13 av de 19 stifterne, altså mer enn to tredjedeler, var tilflyttere til byen. For dem var det kanskje en måte å bli en integrert del av Kristiansands sosiale liv. Vi kristiansandere er jo kjent for å være vanskelig å komme inn på. 

Men det som betyr noe og som det ikke er tvil om, er at de 19 kvinnene som stiftet Rebekkalogen for hundre år siden var kvinnelige spydspisser og foregangs personer i Kristiansand og i det moderne samfunn som skulle komme. Dagens Rebekkasøstre kan være stolte av sine stiftere.

KORTE OPPLYSNINGER OM REBEKKAFORENINGENS 19 STIFTERE I KRISTIANSAND 1921