60 år som Rebekkasøster
En stor dag for oss alle, men selvsagt aller størst for jubilanten.
Under en høytidelig og vakker seremoni, ble vår sterke og flotte logesøster Gunvor Roaldset tildelt sin juvel for 60 år i logens tjeneste. I løpet av disse årene har hun innehatt mange interessante og viktige verv. Det aller høyeste var som medlem av Rebekkarådet – landets daværende øverste organ på kvinnesiden. Her fikk hun også delta i deres 100-års jubileum.
I forbindelse med jubilèet var jeg på formiddagsbesøk hos Gunvor en dag i april, for å høre litt fra hennes liv og om hennes erfaringer fra logen. Jeg ble møtt på trappa av en opplagt og blid dame som med myndig stemme og gester tilviste hvor jeg kunne og ikke kunne parkere.
Vel innenfor disket hun opp med kaffe og hjemmelaget, varm eplekake. Det ble flere vendinger mellom stue og kjøkken. Et forsiktig tilbud om hjelp fra en med noe yngre armer og ben ble høflig men bestemt avvist. At kjøkken og stue er på to adskilte plan med 8 trappetrinn imellom heftet ikke nevneverdig. Jeg fikk tid til å beundre potteplanter i full blomsterskrud – flere av dem nokså vanskelige å få til.
Gunvor Roaldset ble innviet i Rebekkaloge nr. 8 Midnatsol 28. april 1953. De første årene ble logemøtene avviklet på Grand Hotel, det var lenge før Odd Fellow fikk sine egne lokaler. Gunvor minnes at hun alene utgjorde privatnevnda, men at akkurat den jobben var svært enkel. Den gikk ut på å telle opp hvor mange som ville spise og dernest å bestille i restauranten. Bestillingen var like enkel: det var enten kylling eller wienerschnitzel. Begge alternativene kostet kr 25,- inkludert et glass vin. Gunvor humrer og minnes. Jeg fornemmer også etterkrigstid og anstrengt økonomi.
I dag er Gunvor enke. Hun har 3 barn, 10 barnebarn og 4 oldebarn – fordelt over ”hele verden”. De har ofte fått besøk av Gunvor – senest for 3 år siden reiste hun alene over Atlanteren på familiebesøk. 1. juni fyller denne flotte damen 95 år, og da venter hun besøk av flere av sine nærmeste.
Gunvor startet sin karriere i skolevesenet da yngstemann begynte på skolen. Senere har hun tatt lærerskolen – i Tromsø, 25 mil unna – i løpet av ett år. Denne gjennomførte hun som privatist, hvilket det står all respekt av. Det virker som om Gunvor tenker tilbake på sin lærergjerning med stor glede.
En annen sak som står Gunvors hjerte nær er Brystkreftforeningen. Etter selv å ha følt behovet på kroppen, var hun en pådriver for å få etablert denne. Dette skjedde i 2002, og Gunvor har fått både takk og utmerkelse; og er nå æresmedlem i foreningen.
På spørsmål om hva som har vært mest givende i logearbeidet, svarer hun: ”å delta i spillene - spesielt det å få gestalte den gamle enken, å tildele juveler og delta i Rebekkarådet.” Hun ønsker også å trekke fram det arbeidet som gjøres på landsbasis – til beste for verdens fattigste. Og hun påpeker den enorme forskjellen, mellom bl.a. Malawi og Norge. Selv om det finnes fattigdom også i vårt land så kan det ikke sammenlignes.
Hva er viktigst å formidle videre til nye søstre?
”At man må komme til møtene med åpent sinn, og ta inn over seg det man ser og hører i logesalen.”
Når jeg sier at hun er et forbilde for oss andre, med sin vennlighet, interesse og omtanke for oss alle, og når jeg spør om hvordan hun klarer alltid å vise slikt storsinn – da blir Gunvor nærmest forlegen – og svarer at det vet hun nå ikke helt.
Til slutt spør jeg hvilke ord hun ville ha ønsket søstrene velkommen med dersom hun nå skulle ha ledet et logemøte, og da trenger hun ikke lang betenkningstid:
Jeg ville ha valgt ”En hustavle” av Arnulf Øverland:
Det er en lykke i livet som aldri vendes til lede:
det at du gleder en annen det er den eneste glede.
Det er en sorg i verden som ingen tårer kan lette:
den at det var for sent da du skjønte dette.
Ingen kan resten av tiden stå ved en grav å klage.
Døgnet har mange timer. Året har mange dage.
Denne hustavle henger også på veggen hjemme hos Gunvor – brodert og innrammet.