Kjærlighets begrepet sett i lys av de tre monoteistiske religioner
Dette var temaet for foredraget som professor i teologi Aasulv Lande holdt i regi av NOFA i Kristiansand 20. mars 2014
 |
Professor Lande tok utgangspunkt i at kjærlighetsbegrepet i jødedom, kristendom og islam har et felles utgangspunkt. Han sammenliknet dette med en foss som har flere små tilløp som samles i den store fossen hvor Gud er sentrum. Fossen har ulike utløp, men det er kun en foss. Det er en foss av liv – en livsfoss. Får en del i den fossen, får en del i et unikt fellesskap.
Særlig Europa, men også Afrika og Asia er preget av sitt felles utgangspunkt som har sin bakgrunn i Abraham. Jødedom, kristendom og islam kalles etter han abrahamittiske religioner. Denne felles bakgrunnen gir mulighet for å bygge fellesskap. Jødedom og kristendom har Sara som stammor, mens islams stammor er Hagar. Her ligger det en pluralitet. De tre monoteistiske religionene bygger på den samme Gud. Det har vært dype spenninger helt fra starten, men det finnes også fellesskap og felles trekk i tradisjonen som gjør det mulig å bygge broer mellom religionene, selv om dette er utfordrende.
Abraham fikk et kall og vandret ut fra Ur i Persia til Harran (Karan) og videre til Kanaan. Guds løfte til Abraham var at han skulle få land, og han skulle bli et stor folk, så tallrikt som stjernene på himmelen og sandkornene på stranden. Han skulle bli til velsignelse, ikke bare for israelittene, men for alle folkeslag på jorden. Visjonen var altså at Abraham fikk et universelt kall og fossen betegner både pluralitet og fellesskap.
Kjærlighetsbegrepet i de tre religionene som har Abraham som stamfar har utgangspunkt i samme Gud, men tar som fossen ulike veier. Kjærlighetsbegrepet har felles trekk som dyp medmenneskelig solidaritet, men det er og en kjærlighet i konflikt. De tre religionene nærmer seg Gud langs ulike veier, og ofte mente og mener hver av gruppene at de andre tar feil.
|
Hva er kjærlighetens kår i denne søskenflokken, spør professor Lande. Jødedommens Torah har som grunnlag at ”du skal elske den evige Gud av hele ditt hjerte, av all din hu og all din makt”, og ”du skal elske din neste som deg selv”. Utgangspunktet for kjærligheten ses i skaperverket. Gud skapte verden. Dyreliv, planteliv, menneskeliv, stjernene og månen har sin grunn i kjærlighetstanken. Gud elsker og skaper liv. Det samme grunnlaget finnes også i kristendommens GT. Men den kristne kjærlighetstanken har også et annet aspekt som finnes i Jesus Kristus. Innholdet har sitt utgangspunkt i jødedommen. Men Jesus radikaliserer kjærligheten ved å inkludere fiender og motstandere som objekt for vår kjærlighet og omsorg.
Koranen fremhever også Gud som skaper og livgiver. Islam spesifiserer på sin spesielle måte at en skal særlig hjelpe folk i nød og den som tror og gjør gode gjerninger. Allah elsker ikke den urettferdige. En skal kjempe på Allahs vis, men ikke gå over grensene. Allah elsker ikke den som går til ekstreme handlinger.
Etikken i de tre monoteistiske religionene synliggjør liten forskjell. Kjærligheten skal gjelde jord, samfunn og natur; altså kjærlighet til hele skaperverket. En skal kjempe mot urettferdighet. Hver religion har sin særegne identitet og sine identitetskonflikter, men alle tre er preget av en monoteistisk kjærlighet.
Professor Lande trekker frem trekk ved erotisk kjærlighet. Den har sin plass i de tre monoteistiske religionene. Men erotisk kjærlighet har religiøse grenser. I jødedommen, særlig i ortodoks jødedom, er kjærlighet bra dersom begge er jødiske, men kjærligheten i forhold utenfor religionen vil møte kritikk. Men det finnes ulike syn, også i ulike grupper innenfor en religion. Også i islam finner kjærligheten religiøse grenser. Muslimer skal gifte seg med hverandre. Hvis en kvinne gifter seg med en muslimsk mann, skal hun konvertere.
Det finnes også et annet perspektiv på erotisk kjærlighet i kristen teologi, historisk sett. Kjærligheten kan benevnes med begrepene Eros og Agape. Eros er den selviske, fysiske, erotiske og nyttepregede kjærligheten, mens Agape er den kjærligheten som er selvutgivende og ensidig, dvs den kjærligheten som gir uten å vente belønning eller gjengjeld. Mellom disse to begrepene kan det være konflikt.
Konflikten i synet på disse to begrepene kan komme til syne fordi begrepene Agape og Eros representerer kun en ide som ikke har rot i abrahamittiske religioner, men kan tilbakeføres til Platon. Professor Lande spør retorisk om kritikken av begrepene er påvirket av vår tids fokus på erfaring (experientia), på alle livsområder. Han viser til en jødisk rabbi som hevder at kjærlighet i dag er basert på følelser, altså en indre sinnstilstand. Religiøst og bibelsk har kjærligheten et videre perspektiv, den kan ses som en pakt med Gud, og den er basert på ord og gjerning som uttrykker og viser lojalitet mellom to parter. Kjærligheten er og skal være konkret i sitt uttrykk. Det betyr av vi slik defineres relasjonelt: Handlinger og ord definerer oss som mennesker.
Sammenfattende sier professor Lande at i de tre monoteistiske religionene er Gud sentrum, et livssentrum, et fossefall i universet og det dynamiske sentrum av liv i kjærlighetstanken. ”Vi elsker Gud ved å elske andre”. Vi er alle vakt til live ved Guds dynamiske, skapende pust, vi er alle skapt i Guds bilde. Gud kan defineres som hjerte og livssentrum i de tre abrahamittiske religionene. Kjærligheten er konkret og omfatter alle mennesker. Bare ved å elske andre kan vi elske Gud.
Det var 59 brødre og søstre til stede under foredraget som mante til ettertanke, og som brakte til live fokus på vår Ordens religiøse oppfatning og grunnlag som ”er og forblir at vi tror på Et Høyeste Vesen som verdens skaper og opprettholder”. Hva dette innebærer kommer klart til uttrykk i Storlogeloven § 1-2.
Marit Olsen
|
