Det var en av de årlige anledninger hvor brødrene tok med seg sine ledsagere, noe som før var forbeholdt ektefeller. Nå er man «løsere i snippen». Må er det samboere og venninner, og likeledes venner.

Jeg har i mange år vært kritisk til at Rebekkalogene ikke har fulgt opp dette. Uten å ha noen statistisk fullstendig oversikt, er det mitt klare inntrykk at de fleste Rebekkaloger har hold sine årsfester som ganske interne arrangementer uten forstyrrende elementer utenfra.

Rebekkaloge nr. 65 Teresa har i flere år brutt denne tradisjonen med «bulder og brak». Logens 31-årsdag falt på onsdag 5. februar 2014. Lørdag 8. februar inviterte logen til Årsfest med ledsagere. Nærmere 80 mennesker møtte opp. Det skulle ha vært nærmere 90, men influensaen hadde gjort et ubehagelig innhugg i gjestelisten.

Først ble søstrene ført inn i logesalen, deretter de gjestene ledsagere.

Det hele åpnet med Nyttårsloge. Rebekkaloge Teresa er kjent for sin høye kvalitet på det rituelle arbeid. Derfor var ikke det stilig, gjennomførte seremoniell noen stor overraskelse. Det man i tillegg merket seg at nye og yngre søstre var trukket med i fremføringen. Det gav nye synsinntrykk, nye stemmer og ny tolkning. Med originale musikkinnslag, gode tekstfremføringer og tale, blir man overbevist over at estetikk i seg selv er en verdi og kvalitet. Slike fremføringer blir aldri til uten mye øvelse og vilje til god fremføring.

Med nærmere førti gjester er det ikke til å unngå at noen av gjestene møter Odd Fellow Ordenen for første gang. Å møte en stor forsamling med festkledde, glade mennesker som positivt kommer sammen for å ha det hyggelig må være en av de beste «Informasjonsmøter» man kan tenke seg. Jeg har ingen oversikt over hvor mange som denne gangen møtte Odd Fellow Ordenen for første gang. Men jeg er ganske sikkert på at de mange og gode inntrykk disse sitter igjen med, må være betydelig positivt. Denne kombinasjonen av Nyttårsloge med det gode, Ordensmessige innhold og den pedagogiske fremføring av Ordenens budskap, sammen med et elegant festtaffel med poengterte taler i et begrenset omfang, og til slutt en forsamling som moret seg, er et strålende eksempel på hva Odd Fellow Ordenen er på sitt beste.

Når man drar hjem en sen kveldsstund, og gjør seg noen tanker, blir man ganske klar over hvor mye arbeid som ligger i en slik kvalitetsfest. OM Anne Christine Johansen og hennes Kollegium og mange medhjelpere har ikke kommet sovende til dette resultatet. Men til gjengjeld kan de glede seg over å ha gitt samlingen av søstrene og deres gjester en strålende fest som på flere måter har løftet om styrkelse og ekspansjon i seg. Denne Årsfesten faller så klart innenfor rammen av det Stor Sire Morten Buan maner til: «Ethvert møte i Ordenen bør være slik at man sier til seg selv når man går hjem: Dette vil jeg ikke gå glipp av i fremtiden heller!»

Kjell-Henrik Hendrichs